Den første kjente familien på Hafslund var familien Gyldenhorn på 1400-tallet. Hafslund var allerede da en herregård av internasjonalt format, beliggende på kongeveien til Christiania. Gården ligger sentralt ved det gamle fergestedet Sandesund, og konger, kulturpersonligheter og storfolk for øvrig tok helst inn her på sine gjennomreiser. For eierne lå det mye prestisje i nettopp dette, og de inviterte gjerne kjente personer til Hafslund, selv om det kunne koste store pengebeløp.
Hafslund Hovedgård har spilt en rolle som kulturell brobygger til Europa, og har vært et nedslagsfelt for kunst, kultur og kompetanse i videste forstand. I egenskap av krongods, privilegier og den store industrielle virksomheten har flere av eierne spilt en viktig rolle i samfunnsliv og politikk. Mange kjente slekter, som Bildt, Werenskiold, Huitfeldt, Elieson, Holter, Wessel og Rosenkrantz, har gjennom tidene vært eiere av Hafslund. Det er spesielt tre sterke kvinner som er sentrale i Hovedgårdens historie; Karen Huitfeldt, Anna Collett Elieson og Maren Juel. Det var i Karen Huitfeldt sin tid på hovedgården at det ble opprettet et eget skole- og fattigvesen på Hafslund. Ordningen omfattet alle sagbruksarbeiderne med familier, men også leilendinger, husmenn og andre landbruksarbeidere som lå under adelsgården.
Da barokkbygningen fra Bildts tid brant en vinternatt i 1758, forteller historien at Anna Collett Elieson sa til sin mann: «Nå skåler vi for et nytt og flottere Hafslund». Etter at gjenoppbyggingen stod ferdig i 1762 fremsto Hafslund som enda mer staselig enn før.
Det sies også at Madame Maren Juel var en enestående dyktig kvinne. Ved siden av sin forretningssans, gjorde hun en stor sosial innsats. Blant annet opprettet hun en støtteordning for Hafslunds og Borregaards enker og tidligere arbeidere, og hadde to bakstekoner ansatt som bakte godt brød til trengende. Hun skal ha vært en varm og omsorgsfull kvinne, som var engasjert i samfunn og veldedighet.
Eget samfunn
Hafslund har vært utgangspunktet for industriell virksomhet – først knyttet til landbruk og skogbruk med vannsagene i Sarpsfossen og trelasthandel. Deretter med utgangspunkt i elektrisiteten. Et nettverk av gårder, bruk og husmannsplasser med bønder og arbeidsfolk har gjennom tidene forsynt sin hovedgård med varer og tjenester. Hafslund var fra siste halvdel av 1600-tallet en selvforsynt enhet. Tømmer fra egen skog ble skåret på egne sager av egne folk og utskipet på egen kjøl. Fra midten av 1700-tallet var Hafslund et høyt utviklet samfunn med et eget skole- og fattigvesen. Den teknologiske utviklingen som førte til at vannkraften kunne utnyttes til produksjon av elektrisitet, ble grunnlaget for industriselskapet Hafslund, etablert i 1898.
Fredet kulturminne
Hovedbygningen er fra 1762; den ble bygd etter at den tidligere barokkbygningen brant ned høsten 1758. Hafslund Hovedgård representerer en svunnen tid i norsk historie. Få norske storgårder har ivaretatt og vedlikeholdt bygninger og anlegg på en så pietetsfull må