Styreleiar i Stiftelsen Norsk Kulturarv, Kirsti Kolle Grøndahl, heldt tale til Christian Sulheim under utdelinga av æresprisen førre veke. Her kan du lesa tala i sin heilskap.
Gode Christian
Det er en stor glede for meg å fortelle at styret i norsk kulturarv i sitt styremøte 31.mai besluttet å tildele Christian Sulheim Norsk Kulturarvs ærespris for 2017. Ikke en dag for tidlig, spør du meg.
Styrets korte begrunnelse for tildelingen er, og jeg siterer fra diplomet: «Christians Sulheim er tildelt æresprisen for framifrå innsats i kulturminnevernet. Sulheim har løfte saka til eigarane av freda kulturminne, teke initiativ til viktige institusjonar i norsk kulturvern og vore pådriver til å bygge opp varige verdiar på fagfeltet».
Christian ble født i 1952 på slektsgården, Uppigard Sulheim, i Lom. Gården er arvet i rett nedadstigende linje fra 1315 til i dag. Siden 1980 er det han som har drevet gården.
I 1920 ble loven om bygningsfredning vedtatt. I 1923 fikk Christian Sulheim, bestefaren til dagens Christian, brev fra myndighetene om at gården hans var fredet. Brevet kom uten noe forvarsel. Bestefaren ble bestyrtet og opprørt over vedtaket. Med våre dagers språkbruk ville vi vel sagt at han følte seg – og var – «overkjørt» av myndighetene.
Mye forenklet kan man si at med en slik arv «i kroppen» er det kanskje ikke å undres over at Christian tidlig ble en selvstendig, tydelig og myndighetskritisk stemme i det norske kulturminnevernet.
Ved siden av gårdsdrift, kamp mot fredningsmyndighetene, og en rekke større og mindre engasjement, fullførte Sulheim sin mellomfagsoppgave i historie «Sulheim, en fredet gård, 1923-1978. Hvordan fungerer kulturminneloven i forhold til private eiere?». I 2000 ble han cand.mag ved Universitetet i Oslo.
År om annet har du tatt initiativet til og vært engasjert i en rekke organisasjoner, aksjoner og prosjekter innenfor kulturminnevernet. I tillegg har du holdt mange hundre foredrag i inn- og utland, med utgangspunkt i kulturminnevernet. På din vei har du mottatt mange hederstegn – blant de mer kuruøse kan nevnes at du i 2001 ble innvalgt som første æresmedlem i National Trust of Russia. Noen hver kan miste pusten av en slik arbeidskapasitet!!
I 1983 samlet du noen av dem du senere har omtaler som «de trofaste gratisvaktmesterne i Norges største museum». Dere dannet «Foreningen for eigarar av freda hus i Nord-Gudbrandsdalen». Du ledet foreningen fram til 1992. Med kraft bidro du til at det private eierskapet til nasjonale kulturskatter ble satt på politikernes dagsorden. Med din sterke utstråling, din klokskap og din sjarmerende bøverdalsdialekt nådde du fram til mange med sitt budskap. Blant dem som lot seg begeistre og overtale var både Oppland fylkeskommune og Kommunaldepartementet. Dette samarbeidet resulterte i Senter for bygdekultur som ble etablert i 1988.
Det vil føre for langt å gå inn på alle dine meritter. Derfor vil jeg – i lys av at du i dag mottar Norsk Kulturarvs ærespris – konsentrere meg om årstallet 1993, da du igjen benyttet deg av ditt omfattende kontaktnett til å etablere Norsk Kulturarv.
Etableringen hadde flere formål:
1. Være talerør for eiere og brukere av kulturminner.
2. Å drive det du kalte «vern gjennom bruk» og
3. Å kommersialisere kulturminner på riktig og bærekraftig måte.
Et viktig element i din ide om Norsk Kulturarv, var å etablere en finansieringsordning som, i regi av Norsk Kulturarv, skulle kunne bistå private eiere med å ta vare på kulturarven. Imidlertid likte Kommunaldepartementet ideen din så godt at det «stjal» hele konseptet. Senere er konseptet blitt det statlige Kulturminnefondet. Ikke til forkleinelse for Kulturminnefondet, men et viktig ben i den opprinnelige ideen om Norsk Kulturarv, ble dermed borte.
I 1993 var slagordet «Vern gjennom bruk» kontroversielt. Verneverdige kulturminner skulle bevares – ikke brukes! I dag – 25 år senere – har flere kulturminneorganisasjoner adoptert slagordet – mange byråkrater har endog trykket det til sitt hjerte. Også denne utviklingen skal du, Christian, ha honnør for.
Du var daglig leder i Norsk Kulturarv fram til 2001. Din lederperiode har satt varige – og fortsatt vitale – spor etter seg, blant annet gjennom ordningen med kvalitetsmerket «Olavsrosa» og tilskuddsordningen «Ta et tak».
«Olavsrosa» var og er en genial ide, og i dag kan om lag 130 kulturminnevirksomheter smykke seg med med Olavsrose-emblemet. Og mer enn 3500 låver, løer, naust, lekehus, duehus, husmannsstuer, Bodøs eldste hus …. er i løpet av en 20-årsperiode, blitt bevart takket være «Ta et tak»- tilskudd.
Formålet med Norsk Kulturarv er den samme i dag som da organisasjonen ble etablert. Vi erfarer – som resten av organisasjonene i kulturminnelivet – at medlemsiveren i befolkningen er redusert. Økonomisk er vi inn på statsbudsjettet og mottatt gode tilskudd fra ulike pengestiftelser til aksjonene våre. Det betyr at vi i tillegg til flaggskipene «Ta et tak» og «Olavsrosa», har fått nye aksjoner som «Rydd et kulturminne» og «Norsk smaksskule».
I kulturminnevernets hage vokser det mange blomster – noen vil hevde – for mange. Jeg har sett at også du har ymtet frampå om at Norsk Kulturarv og Fortidsminnefondet burde slå seg sammen slik at vi kunne samordne gode krefter til felles sak for kulturminnevernet.
Tanken er ikke fremmed for styret i Norsk Kulturarv, selv om den ennå ikke er moden. Som et foreløpig skritt kan jeg nevne at styrene, styrelederne og direktørene i de to organisasjonene har god kontakt – og vi møtes minst en gang i året sammen med direktøren og styrelederen i Kulturminnefondet, for å drøfte felles interesser og utfordringer.
Neste år er det 25 år siden du etablerte Norsk Kulturarv. På vårt styremøte på Kongsvold fjellstue tidligere denne uka, drøftet vi hvordan neste års 25års-jubileet skal feires. Detaljene er ikke spikret ennå, men ett er sikkert: Du vil bli invitert til jubileumsfeiring 30. – 31. mai i Vågå neste år. Vær snill å sette av tiden!
Siden Riksantikvaren sjøl er tilstede i dag vil jeg avslutningsvis vise til et prosjekt som Norsk Kulturarv nettopp har gjennomført ved hjelp av midler fra Riksantikvaren. Rapporten som ble presentert for et par uker siden, dreier seg om «Vern gjennom bruk. Hva hindrer næringsvirksomhet med utgangspunkt i kulturminner?» Jeg vil tro at dette er en rapport som vil glede ditt hjerte.
Nå er du blitt «kårkall». Sønnen din har overtatt gårdsdrifta. Men du hviler ikke på dine laurbær – fortsatt har du mange jern i ilden. Kanskje har du også kommet på litt bedre talefot med enkelte myndigheter og politikere enn i din ungdom.
Men det vesentlige gjenstår, nemlig at du ikke blir fornøyd før – og jeg siterer dine egne ord – «er blitt balanse mellom plikter og rettigheter. Rettigheter må være at politikerne begynner å vise respekt for at gårdene og husene er privateid, og at det er arbeidsplassene; ja, faktisk heimen til folk».
Med disse ord – er det med stor glede at jeg overrekker Norsk kulturarvs ærespris til deg, Christian!
Gratulerer!