Valdres-bonden Frode Rolandsgard (46) har tilbakelagt to år med med nesa ned i bygdebøker og gamle arkiver. Dypdykket byr han på i boka Stølsliv i Vestre Slidre - en murstein om kultuhistorie fra Valdres. (Alle foto: Julie Messel)
Av Julie Messel
Forskere mener vi kan datere stølsdrifta i Valdres tilbake til bronsealderen. Svært mange valdriser har erfaring med livet på stølen. Men stølsdriften er i endring. Hvordan fremtiden ser ut for de femti stølene i Vestre Slidre, det kan vi bare gjette oss til.
Den nye boka Stølsliv i Vestre Slidre setter ord og bilder på lange stølstradisjoner. Og de er langt mer omfangsrike og med dypere røtter, enn du aner. For om vi ikke kan se inn i fremtiden si hvordan støling i Norge ser ut om 100 år, så vet vi mye om hvordan stølingen i en av Norges mest stølsrike områder har sett ut gjennom flere tusen år. Lomen-bondens graving i bygdebøker og research i gamle arkiver har båret frukter.
Våren 2018 ga han ut boka som går gjennom historie, geologi, biologiske forutsetninger og kulturhistoriske sammenhenger, for denne rike tradisjonen, som så mange valdriser er en del av, direkte eller som konsekvens av tette bånd i flere generasjoner.
Ammekyr på stølen
Frode Rolandsgard og kona Kari Hauge driver gården Hauge Gård i Lomen, to og en halv mil fra Fagernes. Om sommeren har Rolandsgard og Hauge 14 ammekyr med kalver og kviger på stølen Kvitehaugen ved Mosvatnet. 
Her går kyra rundt fra slutten av juni til uti september. Etter å ha blitt frakta med lastebil fra gården, går kyrne på utmarksbeite hele sommeren. Her på Kvitehaugen har det vært stølsdrift fra langt tilbake. Mens stølene i gamle dager stort sett hadde melkekyr, er flere og flere kyrene på stølene i dette området nå ammekyr.
Rolandsgard, som er utdannet etnolog, har sammen med svigerfar Gunnar Hauge (som også er sønn av valdresforfatter Knut Hauge) forfattet denne omfattende beretningen om den viktige delen av mange valdrisers historie.
– Stølslivet som eldre husker det, har vært en svært tett og innvevd del i folkesjela i Valdres. Nå ser det egentlige stølslivet ut til å være helt på hell. Noen få familier holder stand, men selv det stølslivet er så forandra at det meste av det gamle er historie, sier Gunnar Hauge.
Stølingen går langt tilbake, lenger enn Hauge kan huske. Og nettopp forandring, som Hauge snakker om innledningsvis, er viktig i historien om stølsliv i Vestre Slidre. For de har det naturligvis vært mange av.
Ifølge kilder Rolandsgard har funnet frem til skildret den greske oppdageren Pyteas norsk landbruk allerede i 330 før Kristus. Du leste riktig: år 330 Før Kristus. Etter å ha besøkt det Pyteas kaller landet Thule, som man antar er Norge, skildrer han jordbruk og husdyr.
Tilbake til bronsealderen
Rolandsgard forteller om kulturminner som avdekker stølsdrift tilbake til bronsealderen, fra områdene rundt Flyin og Syndin, og om et rikt stølsliv som til og med i norrøn tid var nedfelt ved lov.
– På denne tiden var beiteområder felles. Da var man pålagt ved lov å ta kyra til stølen, for å spare gresset nede i dalen, forteller Rolandsgard.
– Hvorfor har stølingen i Valdres holdt seg så godt, i forhold til andre områder?
– Det er flere grunner til det. Men jeg tror det har med at det er lite dyrka mark i bygda å gjøre. For å utnytte arealt og graset på best mulig måte, måtte man ta kyra til fjells.
I Vestre Slidre var det ikke bare snakk om «stølen», i bestemt form entall.
– Mange gardbrukere hadde både to og tre støler. En heimstøl-eller vårstøl, en langstøl- dit man dro fra slutten av juni og var på i juli, sier Rolandsgaard. På den måten utnyttet man graset godt, og flyttet etter til fjells når gresset ble grønt.
– Genet som drar mot fjellet er ennå sterkt hos de fleste vestreslidringer. Det ligger der på lur, ved et naust eller på ei moltemyr, sier Gunnar Hauge.
Så er det kanskje ikke så rart, når tradisjonen er flere tusen år lang.
– Når gamle folk i bygda ser bakover i tid, så minnes de ofte stølen og tiden der. Stølen og tiden der har grodd inn i oss. Mange minnes stølslivet som trygt og godt, selv om det også var både hardt og farefullt, sier Rolandsgard.
Svartedauen forsynte seg av Valdrisene
Men bruken av stølene har vært vekslende gjennom de siste tusen årene.
Bygdebøker viser at før Svartedauen var det omlag 930 innbyggere i Vestre Slidre. Men Svartedauen forsynte seg grovt av innbyggerne her. I århundret etter den verste pandemien i norsk historie, som raste mellom 1347 1351, var det bare 430 innbyggere igjen. Det fikk konsekvenser også for stølingen i området.
– Etter svartedauen var dramatisk mange gårde stående folketomme. Dette hadde naturligvis stpr innvirkning på bruken av fjellet. Noen fraflyttede gårder antas å ha bli brukt som støler. Som konsekvens av nedgangen i folketallet må også antall kyr ha sunket betraktelig. Dermed ble utnyttingen av beitemarka en annen. Men utover 1600- og 1700-tallet skjøt antall innbyggere kraftig fart, så det i 1865 var over 3200 innbyggere i Vestre Slidre.
– Hadde det ikke vært for stor utvandring fra dette området på 1800-tallet, vil jeg anta at vi hadde stått overfor en økologisk krise. Så stor var presset på beitemark på den tiden, sier Rolandsgard.
Rolandsgard forteller om store endringer for støling i Vestre Slidere oppigjennom tidene. Særlig betød anlegging av veier store endringer for drifta. – Med veiene kom melkebilen. Meieriene erstattet ysting på stølen. Mye arbeid med vask og renhold knyttet til ystingen forsvant. I tillegg ble tilgjengeligheten til stølen en helt annen. Og mens budeia før hadde levd isolert på stølen, ble det kanskje nå forventet at hun måtte ned på gården og jobbe der også, i løpet av sommermånedene.
Selv gleder gårdbrukeren seg til stølsliv i sommerhalvåret. Da er det godt å være både kyr og menneske. Nedtegningen av stølslivets historie i Vestre Slidre er fullført. Hva venter nå, annet enn deltakelse i den samme tradisjonen han så sirlig har beskrevet?
– Jeg er opprinnelig fra Tingvang i Øystre Slidre.
– Så da er det bare å ta fatt på den historien også?
– Ja, skal ikke se bort i fra det, sier etnologen.