Mange kjenner Grundtvigs salme «Kirken den er et gammelt hus». Men få kan alle versene. Selv har jeg forkjærlighet for en strofe i 5. vers: «Husene dog med kirkenavn, / bygget til Frelserens ære, / hvor han de små tok titt i favn, / er oss som hjemmet så kjære.» Senterpartileder, Trygve Slagsvold Vedum skriver i Magasinet Kulturarven.

Gjennom tusen år har det blitt bygget kirker i Norge. Hos oss har det vært langt mellom de verdslige praktbygningene helt fram til 1800-tallet. Norge blir gjerne oppfattet som et land uten adel (selv om det også er en sannhet med modifikasjoner). På en helt egen måte har derfor kirkebygningene blitt lokalsamfunnets felleseie og særskilte smykke. Og det er gjerne dette «signalbygget» – både bygning og inventar – som forteller om Norges berøring med internasjonale strømninger i arkitektur, maleri og skulptur.

Selv er jeg døpt og konfirmert i Romedal kirke i Stange, en prektig, nygotisk steinkirke fra 1887 tegnet av Günther Schüssler. Han var tysk, men la på 1800-tallet ned stor innsats i Solør og Odalen, men også på Hedemarken og Romerike. Den nye kirka erstattet ei steinkirke fra høymiddelalderen, viet til St. Peter. Denne ble på grunn av setningsskader beskrevet som «brøstfeldig» alt på 1700-tallet og befolkningsveksten gjorde den vel også for liten. Mange steder i landet vet vi også at det har stått enda én eller flere tidligere kirkebygninger der som steinkirkene etter hvert ble reist, sannsynligvis stavkirker.

Man skal ha mager fantasi om man ikke kjenner historiens vingesus i en bygning som Romedal kirke. Det er en sterk opplevelse å komme til kirken i jula og synge «Tider skal komme, / tider skal henrulle, / slekt skal følge slekters gang». Romedal kirke gir meg en følelse av kontinuitet og lokal tilhørighet. Dette er en tilleggsdimensjon ved kirkebygningene som ikke alltid kommer klart nok fram. Kirken er selvfølgelig et bruksrom for menigheten, men også noe mer. Den vitner ikke bare om gudstro, men også om historie og fellesskapsfølelse i lokalsamfunnet. 

For meg er det derfor en gåte at det snakkes så lite om kirkevedlikehold. Ansvaret er plassert hos kommunene med sine knappe budsjetter. Storting og regjering gir veldig lite drahjelp, selv om statens muskler er av et helt annet slag. Hva som kommer til å skje i årene framover når staten og kirken skal gå hver sin vei, er usikkert. Jeg mener derfor at vi må se på mulighetene for å etablere et spleiselag mellom staten og kommunene for å ta vare på kirkens kulturarv. Og vi må få på plass flere bevaringsprogram for spesielt verneverdige kirker etter mønster av det vellykkede Stavkirkeprogrammet, hvor staten tok regningen.
 

Dette var først publisert i Magasinet Kulturarven. For å bli medlem og få alle utgaver tilsendt, les mer om medlemskap i Norsk Kulturarv her.

Les også

Stiftelsen Norsk Kulturarvs ærespris 2022

Helle Hundevadt er i dag tildelt Stiftelsen Norsk Kulturarv sin ærespris for 2022. Prisen ble utdelt av styreleder Jørn Holme. Styrets begrunnelse: Helle Hundevadt har utvist et enormt engasjement for å utvikle og skape opplæringstilbud for både skoleungdom og voksne....

10 millioner til ny «Ta et tak»-aksjon

Foto: Thor Thingbø I styremøtet sitt 24. august, tildelte Stiftelsen UNI 10 millioner kroner til Norsk kulturarv til en ny «Ta et tak»-aksjon for 2022-23.Dette blir 16. aksjonen siden starten i 1998.Med denne tildelinga vil over 63,5 millioner kroner være...

Nytt skoleår på Hjerleid skole- og håndverkssenter

(Alle foto: Torunn Elise Kveen) Mandag starta 75 elever opp på Hjerleid skole- og håndverkssenter. Skolen gir utdanning i tradisjonshåndverksfagene treskjæring, møbelsnekring, smiing, som og tekstil, byggeteknikk, maling og overflateteknikk. Hjerleid handverkskole ble etablert i 2004 og er eid av...