Kommentar: Samfunnsviter dr. philos Dagrunn Grønbech. Kvinneuniversitetet i Norden
Å hilse er en eldgammel gest for å vise hengivenhet og respekt. Fra barnsben lærer en å forholde seg til andre gjennom nærhet og distanse, med øvelse i grensesetting for andres privatsoner. Som barn lærte jeg å hilse og takke med penhanda, som underforstått var høyrehanda. Vi jentene skulle neie og guttene skulle bukke, for å vise høflighet. De voksne mannfolkene hilste ved å løfte lua eller hatten i været. Når de voksne møttes på butikken eller langs landeveien, kunne de også hilse ved å velsigne strevet eller vær og vind. Ved spesielle anledninger som ved overrekkelse av en gave, måtte en takke ved å ta i hånda. I den postmoderne tida er det å vise takknemlighet blitt mindre vanlig. I koronatida blir en advart mot å ta andre i hendene eller vise nærhet ved å gi hverandre en klem, slik en også til langt på 1960-tallet unngikk på grunn av tuberkulosen og smittefaren.
I koronatida har jeg observert at mange strever med å finne nye omgangsformer når en møtes og distanse skal understrekes. Jeg legger merke til noen som sparker hverandre på leggene, som om de forbereder seg på en fotballkamp. Det er også vanlig å se voksne benytte spisse albuer mot hverandre som en hilsen, selv om spisse albuer vanligvis regnes som negativt. Kanskje bør vi venne oss til lik skolebarna i USA, å legge høyrehanda på hjertet som en ærbødig gest. Kanskje bør vi i koronatida lære oss å hilse med hjertet som et bankende underlag i møtet med hverandre.