«Eidsvollsbygningen får tildelt Olavsrosa for sin unike posisjon i norsk historie, for eit særleg solid kulturvernfagleg restaureringsarbeid til grunnlovsjubileet og for lett tilgjenge og god formidling som museum».
EIDSVOLL: Slik grunngir Norsk Kulturarv tildelinga av Olavsrosa til Eidsvollsbygningen, eit av dei største monumenta over norsk historie og kulturarv, som var i sterkt lys i samband med grunnlovsjubileet i 2014. Styreleiar i Norsk Kulturarv, Kirsti Kolle Grøndahl, delte ut prisen til direktør i Eidsvoll 1814, Erik Jondell, i ei høgtideleg markering i Eidsvollssalen 13. desember. Til stades var også ordførar i Eidsvoll, Einar Madsen og fylkesvaraordførar i Akershus, Lars Birger Salvesen. Jondell sa at det var ei stor ære å få Olavsrosa på veggen, og at dei var stolte over å bli med i den celebre «klubben» av Olavsroseinnehavarar.
Vi gjengir her utdrag frå talen til styreleiar i Norsk Kulturarv, Kirsti Kolle Grøndahl:
Olavsrosa borger for kvalitet og er knyttet til formidling og opplevelse av vår kulturhistorie – det vi gjerne kaller «den norske kulturarven». Norsk Kulturarvs slagord er «Vern gjennom bruk» – og viser til at en omsorgsfull bevaring og bruk av kulturarven er den beste måten å føre arven videre på.
Listen over Olavsrosesteder – i alt ca. 130 – viser at kulturarven er mangfoldig og spenner fra seglskuter, fyr og fiskevær til historiske overnattings- og serveringssteder, museer, gamle jernbaner og kultur- og håndverkstradisjoner. Kulturhistorisk verdi, ivaretakelse, tilrettelegging og formidling er sentrale element i statuttene. Olavsrosa symboliserer en grunnleggende respekt for fortidas kultur- og skaperevne, samtidig som den formidler kunnskap, glede, nytte og spenning knyttet til vår egen tid. Symbolet Olavsrosa, bygger på valknuten – et gammelt, internasjonalt symbol for vern.
Olavsrosa blir vanligvis tildelt etter søknad. Denne gangen har vi gjort et unntak, idet styret i stiftelsen Norsk Kulturarv selv har tatt initiativet til tildelingen. Og hva skulle være en mer verdig mottaker av Olavsrosa enn selve symbolet på vår nasjons identitet – Eidsvollsbygningen. Tildelingen kan også sees på som vårt lille bidrag til grunn-lovs-jubileet.
Da eidsvollsmennene inntok bygningen i 1814, var det Carsten Anker som eide huset. Eidsvollsbygningen var en stor privatbolig. I 1822 gikk Carsten Anker konkurs, og innboet ble solgt på auksjon. Da Stortinget i 1851 mottok Eidsvollsbygningen som gave, ble bygningen et statlig nasjonalmonument, selv om bygningen var i en ganske lurvete forfatning.
I forkant av hvert 50-årsjubileum for Grunnloven har Stortinget bevilget ekstra ressurser til istandsettelse av bygningen. Før 50 års-jubileet i 1864 bevilget Stortinget 3600 spesidaler til å sette bygningen i bedre stand. Men siden oppussingen den gang ikke hadde som mål å tilbakeføre eller bevare interiøret, ble det en modernisering snarere enn en restaurering. På slutten av 1800-tallet var Eidsvollsbygningen et sted turister besøkte. Det de fant var nakne vegger og tomme værelser. Dermed ble «Selskapet til Eidsvollsbygningens utstyr» etablert. Foreningen hadde som formål å skaffe til veie møbler og inventar etter Carsten Anker og å restaurere interiøret i bygningen. Ved hundreårsjubileet i 1914 framsto Eidsvollsbygningen i såkalt 1814-stand. Men mange var kritiske til restaureringen og mente at den heller var som å komme inn i en «nyoppusset villa». Opplevelsen av autentisitet var sterkt svekket.
Men viljen til å sette Eidsvollsbygningen tilbake i 1814-stand var fortsatt til stede. Fram mot Grunnlovens 150 års-jubileum i 1964 ble det gjort flere forsøk på å rekonstruere interiør og eksteriør slik at bygningen skulle fremstå som i 1814. Men intensjonen ble noe moderert, og det ble lagt vekt på å skape tilstrekkelig interiør. Foran Grunnlovens 200 års-jubileet i 2014 sa Stortinget nå eller aldri! Målet var å
- Tilbakeføre bygningen mest mulig slik den var i 1814 – med bruk av originale teknikker
- Bevare eiendommen og forebygge fremtidige skader og så langt mulig å
- Tilfredsstille kravene til universell utforming.
Etter flere års undersøkelser og tilrettelegging kunne Statsbygg starte det praktiske restaureringsarbeidet i oktober 2011. 16. februar 2014 kunne Eidsvollsbygningen igjen åpne sine dører for kongen og folket. Responsen har vært overveldende – drømmen om tilbakeføring av bygningen til vårdagene 1814 er oppfylt. Kulturhistorien og kulturverdiene i nasjonalmonumentet er gjenoppstått. Et strålende restaureringsarbeid er utført.
Hva så med formidlingsdelen – som skal bringe verdiene fra 1814 til nye generasjoner? For å illustrere dette velger jeg å sitere fra avisa VGs museumsanmeldelse med terningkast 6 fra 3. august i år: «Støvfri historie. Eidsvoll 1814 er ikke kjedelig. Museet har klart kunststykket å kombinere tilbakeblikk med dagens Norge. Det engasjerer». Sitatet fra VG sammenfatter på en god og folkelig måte at museet har klart å bygge bro mellom Eidsvollsbygningen fra 1814 og det nyetablerte «Demokrati-senteret for unge» fra 2014.
Et annet eksempel på at museet har sprengt grenser, er suksessen med «1814 på 24 timer» – NRKs 24 timers direktesending fra Rikssalen helgen før 17. mai. Sendinga ble sett av 700.000. At NRK SUPER slapp til i Eidsvollsbygningen med opptaket av dansevideoen «Enig og tro til Dovre faller», forteller også noe om museets vilje til å berede grunnen for kommende generasjoners interesse for den kulturarven som befinner seg her.