Utvalget for immateriell kulturarv og verneverdige fag, nedsatt av Utdanningsdirektoratet, har lagt fram sin innstilling. Utvalgsleder Kirsti Kolle Grøndahl presenterer her arbeidet og konklusjonene til utvalget.
Utvalget startet sitt arbeid med å tegne et norgeskart. Vi ønsket å få en oversikt over hvor det i dag gis utdanning i tradisjonshåndverk og hvem som gir denne utdanningen. Videre ønsket vi å få klarhet i hvem som er faglig og økonomisk ansvarlig for at Norge ivaretar de små, tradisjonelle håndverksfagene og den immaterielle kulturarven vi har forpliktet oss til gjennom UNESCO-konvensjoner.
Dagens situasjon: Få søkere – mange fag
Videregående opplæring er fylkeskommunenes ansvar. Våre 19 fylkeskommuner har ansvaret for å dimensjonere tilbudet om videregående opplæring i eget fylke. For de små, tradisjonelle håndverksfagene dreier det seg p.t. om 42 fag, med et stort omfang teknikker. Situasjonen er imidlertid den at det er svært få ungdommer som søker til disse fagene. Og når det er få søkere til hvert av fagene, vil denne utdanningen – naturlig nok – få lav prioritet i fylkene.
Etter Kunnskapsløftet er det for perioden 2008–2014 – ut fra fylkenes registreringer og statistikk – oppnådd 190 fag- eller svennebrev i 30 av de tradisjonelle håndverksfagene. Bunadtilvirker, glasshåndverk, børsemaker, kostymesyer, ligransølvsmed og urmaker har hatt flere enn ti avlagte fagprøver de siste sju åra. I 18 av fagene var det ingen nye kontrakter i 2014 og for sju av dem igjen har det ikke vært noen lærlinger på minst fem år. Det gjelder bøkker, forgyller, gravør, bokbinder, nautisk instru- mentmaker, sølvsmed og tredreier.
Brorparten av de som tar fagprøven i disse fagene, er voksne. For skoleåret 2013–2014 viser statistikken at det totalt var avlagt 62 fag- eller svennebrev i 22 av de små, tradisjonelle handverksfagene. 21 kandidater var under 21 år og 41 var eldre enn 25 år. For enkelte fags vedkommende er det opprettet fylkesoverskridende utdanninger. For skoleåret 2015–2016 gjelder det for børsemakere, design- og duodji, design- og gullsmed, samt for ur- og instrumentmakere og smed. To godkjente private skoler – Plusskolen i Fredrikstad og Håndverksskolen på Hjerleid – tilbyr opplæring i henholdsvis båtbyggerfaget, skomakerfaget, smedfaget og treskjærerfaget.
I tillegg til de formelle utdanningsveiene finnes det et stort antall aktører og fagmiljøer som tilbyr ikke-formelle opplæringer i de små, tradisjonelle håndverksfagene. Det er tilbud av kortere eller lengre varighet. Eksempler på slike aktører er: Studieforbund, museer, bygnings- vernssenter, bransjeorganisasjoner, verksteder, kulturakademier, festivaler, lokale historielag og husflidslag bare for å nevne noen.
Hindringer
Den største hindringen er at ingen har et helhetsansvar for at det gis tilbud om utdanning i de små, tradisjonelle håndverksfagene. I dag er ansvaret fordelt på 19 fylkeskommuner, som ut fra egen vurdering avgjør om tilbud skal gis i eget fylke eller ikke. Over tid har det vist seg at stadig færre fylkeskommuner gir tilbud i små, tradisjonelle håndverksfag. Dessuten er det ingen som har oversikt over hvilke muligheter for opplæring som finnes ad ikke-formell vei.
I tillegg er det en lang rekke forhold som gjør at interessen for utdanning i små, tradisjonelle hånd- verksfag er mindre enn både ønskelig og nødvendig:
- mangel på håndverksopplæring og praktiske ferdigheter i grunnskolen
- lærere og rådgivere mangler tradisjonell handverkskompetanse
- mangel på lærebedrifter i tradisjonshåndverk
- forskrifter som hemmer rekruttering av voksne til utdanning i tradisjonshåndverksfag
- mulighetene for videreutdanning og karriere er mangelfull
Utvalgets forslag
Dersom vi skal stoppe den negative trenden som de små, tradisjonelle håndverksfagene er inne i, må det tas noen prinsipielle grep.
Det største og viktigste grepet er at staten må overta det faglige og økono- miske ansvaret for disse fagene:
- Det vil sikre en bærekraftig framtid for de små, tradisjonelle håndverksfagene
- Det vil sikre Norges forpliktelser i henhold til UNESCO-konvensjonen
- Fylkeskommunene fratas ansvaret for de små, tradisjonelle håndverksfagene
Grep nummer to er at det opprettes et lite, nasjonalt koordineringsledd for små tradisjonelle håndverksfag i Utdanningsdirektoratet.
Grep nummer tre er at dette koordineringsleddet får ansvar for å etablere re/fem små, regionale senter som får en nettverksbyggende, administrerende og samordnende funksjon – konsentrert om opplæring i tradisjonelle håndverksfag og teknikker. Sentrene bør fortrinnsvis plasseres i et fagkompetansemiljø som allerede får statlig, fylkeskommunal eller kommunal støtte til sin virksomhet. Sentrene får ansvar for å ha oversikt over aktuelle aktører i sin region og å samarbeide med de andre sentrene på tvers av regionen. Sentrenes hovedoppgave blir å tilrettelegge for at de som ønsker å skolere seg i ett eller flere tradisjonshåndverk – uansett alder – kan få hjelp til å skreddersy en utdanning.
Sentrene vil således fungere som et bindeledd mellom utdanningssøkende, skole, lærebedrift, bransjer, interesseorganisasjoner, marked og ikke-formelle aktører. Aktørene er omtalt som den regionale «klyngen».
Som det går fram av ovenstående, skal sentrene ikke selv være aktører. Tvert imot er det snakk om meget små sentre (2–4 ansatte) som skal bygge på gode lokale, regionale og nasjonale miljø som forvalter kulturarv, kulturminner, formidling, opplæring og næringsvirksomhet knyttet til tradisjonshåndverk. Opplæringen skal således basere seg på «kjøp av tjenester» fra aktører som allerede eksisterer i klyngen. Fleksibilitet, tilpasning og skreddersøm vil være nøkkelord i organiseringen. Senterne må derfor få stor frihet til å organisere seg utfra lokale forhold.
Det nasjonale koordineringsleddet skal være faglig ansvarlig for de regionale sentrene og sørge for at disse får forsvarlige økonomiske rammer. For å sikre kvaliteten foreslår utvalget at det opprettes nasjonale prøvenemnder, supplert med ett lokalt ad-hoc medlem, i tradisjonsfagene. Antall sentre og deres plassering bestemmes av nasjonal myndighet/ koordineringsleddet. Styringen skjer gjennom tildelingsbrev.
I tidligere tider – før dataalderen tok oss for fullt – hadde barn og unge en annen nærhet til håndverk enn dagens unge har det. Det er derfor viktig å skape møteplasser der unge mennesker kan møte tradisjonshåndverket. Utvalget foreslår å opprette stipendiatordninger for tradisjonsbærere, slik at disse kan oppsøke barnehager, skoler, SFO og kulturskoler med sitt handverk. Likedan at barn kan oppsøke aktørene på deres «hjemmebane».
Noen vil innvende at det er dyrt og byråkratisk å etablere og bemanne regionale senter. Det er jeg uenig i. Sammenliknet med andre utdanninger innen smale områder vil merkostnadene være begrenset. Det vil også være naivt å tro at det ikke vil medføre noe økte kostnader dersom vi har ambisjoner om å oppfylle de forpliktelsene Norge har påtatt seg ifølge UNESCO-konvensjonen.
I dag er det få muligheter til å utdanne seg i små, tradisjonelle håndverksfag utover videregående skoles nivå. Utvalget mener at det er av prinsipielle betydning at disse håndverksfagene får et fag- og høyskoletilbud på lik linje med kunstfag, musikk og dans.
Konklusjon
Utvalget har skissert en struktur for opplæring i de små, tradisjonelle håndverksfagene som vi har tro på. På vesentlige punkter bryter skissen med dagens utdanningsstruktur. Det er nødvendig, dersom fremtiden for disse fagene skal være bærekraftig. Men forslaget er langt fra «ferdig tygd».Tiden utvalget har hatt til rådighet, har vært for knapp til det.
Videre behandlingen av rapporten
Rapporten skal først behandles i ulike organer i Utdanningsdirektoratet. Innen 30. september 2016 skal direktoratets anbefalinger oversendes Kunnskapsdepartementet (KD). Etter behandling i KD vil forslagene bli sendt på offentlig høring. Jeg anbefaler nedenstående lenke til rapporten. God lesing!