Midtbyen er et sjeldent stykke arkitektur som fortjener aktivt bevaringsarbeid. Nå er det gamle bylandskapet igjen truet, slik det var på midten av 1900-tallet. Det er tid for å tenke stort og langsiktig. Trondheim er ikke en hvilken som helst småby. (Foto: Trondheim byarkiv / Wiki Commons)
Av Trond Eide, sivilarkitekt, 1. amanuensis, Faggruppe bygningsvern og transformasjon, Institutt for arkitektur og teknologi, NTNU. Kronikken var først publisert i Adresseavisa.
Hva gjør Midtbyen unik? Til forskjell fra Nyhavna, Marienborg, Tempe, Øya, Tiller, Ranheim og alle andre bydeler?
Jo, Midtbyen er landets eldste bydannelse, der det gamle mønsteret fortsatt er i bruk som by. Midtbyen er Trondheims gamleby – og den kan ikke flyttes, fordi det var her Nidaros ble anlagt for over tusen år siden. Det er her, og bare her, vi kan lese spor av tusen års byhistorie. Det er de sporene vi sletter når vi bygger nye store bygninger inne i de gamle kvartalene – med eller uten gamle fasader rundt.
Å ta vare på Midtbyen er en aktiv handling som innebærer mer enn å ikke rive fasader. Vi må slutte å rive innmaten ut på de gamle gårdene, slutte å rive bakbygninger, slutte å slå sammen eiendommer, og slutte å bygge ut gårdsrom.
Vi må vedlikeholde og reparere, dyrke og foredle byens særegenhet. Det må vedtas høydebegrensninger som sikrer vedlikehold av den verdifulle toetasjes bebyggelsen. Ingen vil vedlikeholde to etasjer hvis det er mulig å bygge åtte!
Fasadene i Midtbyen er umistelige deler av en unik by, men de er ikke unike i seg selv. Midtbyens arkitektoniske egenart ligger i større grad i bystrukturen og det landskapet den danner. Dette er langt eldre og mye viktigere enn den enkelte fasade.
Det er ikke i Midtbyen vi skal bygge boligblokker inne i gårdene, slå sammen eiendommer til store handelsflater, og grave underjordisk parkering.
Vi må innse at byen er i ferd med å bli så stor at vi kan ta gamlebyen på alvor. Massive utbygginger bør skje i andre bydeler.
Midtbyen utgjør bare en liten prosentandel av Trondheims tettbebyggelse. Den får fint plass inne på land på Brattøra! Og den er allerede det tettest bebygde byområdet i Midt-Norge.
Bymønsteret i Midtbyen har som prinsipp overlevd fra den tidligste bebyggelsen på Nidarneset og opp til 1930-årene. Byen brant jevnlig fram til murtvangen ble innført i 1845, men det som ble bygget opp skilte seg lite fra det som hadde brent ned, av åpenbare grunner: tomtene var private, og de hadde sine muligheter og begrensninger.
Da byen ble regulert av offiserene Cicignon og Coucheron i 1681, ble det anlagt brede gater – nærmest avenyer. Men mønsteret ble lite endret mellom de brede gatene. Gårdene ble bygget opp igjen, og middelalderens bymønster ble gjenbrukt så langt det passet.
De gamle lappene ble vevd inn i det nye storslagne barokkmønsteret, med aksekorset fra katedralen til Munkholmen og Møllenberg Skanse til Bymarka. I tusen år har vi bodd i dette mønsteret – i gårder som ligger rygg mot rygg, med hver sin port inn til hver sin gårdsplass. Slik var det ordnet for tusen år siden, og slik er det fremdeles ordnet i store deler av Midtbyen.
Fordi middelalder-veitene ble beholdt da de nye gatene ble anlagt, fikk Trondheim de sterke kontrastene i byopplevelse. Du kan haste gjennom ei smal veit, og plutselig tumle ut i en storslagen aveny, der byens kongebolig breier seg bak majestetiske kastanjetrær.
Byen er storslagen og smålåten på samme tid – en bitte liten storby – det er noe av Trondheims egenart.
Det snakkes og snakkes om at byen skal åpne seg mot sjøen, mens man bygger stadig flere og høyere hus mellom Midtbyen og fjorden. Nå har Powerhouse ettertrykkelig tettet hullet for enden av Søndre gate.
Mange og store pakkhus har byen hatt, fra tidlig middelalder og fram til bilen overtok for båten. Men den har også hatt allmenninger – steder der alle kan se og komme til sjøen – og vi har det fremdeles.
Power House-tomta burde vært allmenning – i pakt med bystrukturen for øvrig. Byen har sin grammatikk. Grammatikken gir byen egenart. Bryggene følger grammatikken, og åpner rekka ut for alle gatene i rause allmenninger.
Selv da man bygget Brun-garasjen i 1960 tok man hensyn til Midtbyens grammatikk, og ga bilhuset en forenklet bryggeform, og la bensinpumpene i allmenningen – med tilgang både fra land og sjø.
Det er visst først i vår tid at vi ikke bryr oss om den gamle byens grammatikk. Gå en tur i Søndre gate og se – alle kan se at dette blir feil!
1800-tallsbygningene er byens signaturbebyggelse, fordi de viderefører Midtbyens eldgamle bylandskap. Vi har fortsatt mye av dette bylandskapet bevart i det som kalles nordøstre kvadrant – mellom Kongens gate, Munkegata, kanalen og elva. Dette bylandskapet er et sjeldent stykke arkitektur i europeisk sammenheng.
Midtbyen har overlevd svartedauden, reformasjonen, den lille istid, napoleonskrigene og to verdenskriger. Den er ikke i ferd med å dø. Men den vanskjøttes som attraksjon!
Skal Midtbyen ha attraksjonsverdi i framtida, må vi ta mye bedre vare på den! Det er på tide med et skikkelig løft for den gamle stad.
Nå brukes det 300 millioner på Torvet. Hva om det settes av en tilsvarende sum til foredling av resten av Midtbyen?
Med 300 millioner i potten, kan staten inviteres til å bidra med like mye, og så kan gårdeierne tilbys to tredels dekning av kostnader til kunnskapsbasert byreparasjon og foredling.
Da har byen en liten milliard til raffinering av Trondheims gamle bebyggelse. Det ville synes!
Finnes det politikere som tør å tenke så langsiktig i valgåret?