De fleste tror at bygg som Bergstadens Ziir eller Kongsberg kirke er fredet. Sannheten er at noen av landets betydeligste byggverk er i ferd med å miste alt vern mot rasering og rivning, skriver forsker Margrethe Stang. (Foto: Kongsberg kommune)
Av Margrethe Stang, middelalderforsker og styreleder i Fortidsminneforeningen
Den nye tros- og livssynsloven kan få uante konsekvenser for kulturarven.
Nyttårsaften gikk høringsfristen ut for ny lov om tros- og livssynssamfunn. Lovforslaget innebærer et klarere skille mellom staten og trossamfunnene, og skal erstatte kirkeloven.
Loven har særlig konsekvenser for forholdet mellom staten og Den norske kirke (DnK), ikke minst når det gjelder hva som skal skje med alle kirkebyggene som eies av DnK.
Kirkene er blant våre viktigste historiebærere. De representerer historiske sentralpunkt i så å si alle byer og bygder, de er landskapsmarkører og forsamlingslokaler. Grunnlovsjubileets markering av valgkirker var en påminnelse om kirkenes plass i samfunnslivet.
For mange av oss er en gammel bygdekirke det eneste konkrete forbindelsespunktet vi har til avdøde forfedre; mens hjem og skole for lengst er forsvunnet, kan rommet der de ble døpt og konfirmert stå nesten uendret.
I Norge er vi stolte av stavkirkene våre, men glemmer ofte at vi har en rik bestand av andre kirkebygg: laftede korskirker, åttekantkirker og eksotiske Y-formede kirker, unike bidrag til arkitekturhistorien. Mens stavkirkene er selvsagte turistmål er vi ikke på langt nær flinke nok til å sette pris på kirkene fra 16-, 17- og 1800-tallet.
De eldste kirkene er automatisk fredet, men de som er bygget etter 1650 har ikke noe slikt vern, selv om de mest verdifulle er såkalt listeført. Det eksisterer i dag en pragmatisk ordning der antikvariske myndigheter blir tatt med på råd når endringer skal gjøres i listeførte kirker, mens biskopen har det siste ordet. Når den nye trossamfunnsloven trår i kraft, opphører denne ordningen.