I septemberkveldssol og god temperatur utgjorde hagen på Ullinsvin ei særskilt flott ramme rundt til- delinga av æresprisen.
VÅGÅ: Styreleiar i Norsk Kulturarv, Kirsti Kolle Grøndahl, overrekte æresprisen til H. M. Dronning Sonja, med bakgrunn i innsats og engasjement for kulturarv, kulturlandskap og natur. Norsk Kulturarv peiker særleg på engasjementet for Storfjordens Venner, boka «Klangbunn», eigen kunst og restaureringa av Slottet og andre kongelege eigedomar.
Styremedlem og Olavsroseinnehavar Øystein Rudi leia programmet på framifrå vis – lett og ledig, og samtidig høgtidleg og stilfull – som det høvde seg ved ei anledning som dette. – Å formidle kulturarv er eit gjevande og meiningsfylt arbeid, sa Rudi, og understreka at Dronninga med tildelinga av Norsk Kulturarvs ærespris er del av ei glitrande rekkje av framståande personar og organisasjonar som har gjort ein stor innsats for å fremje den norske kulturarven.
Vågås eiga Ann-Cathrin Tessnes framførte på framifrå vis to av Edvard Storms «Døleviser» – «Heimreise frå sæter’n» og «Hulder-kve» – båe skreddarsydde i dette høvet. Ann-Cathrin er solid skolert i klassisk song, samtidig som ho held ein godstemd folkemusikkstreng i det ho framfører. Programleiar Rudi var heller ikkje snauare enn at han gav til beste Bjørnsons bruremarsj da Dronning Sonja kom med følgjet sitt. Saman med Ivar Odnes, også han felespelar og styremedlem i Norsk Kulturarv, og Vegard Moshagen på piano, baud programleiaren også på Gjendines bånlåt og Gjendejenta. Sonja er med rette også kalla Fjelldronninga, og musikkutvalet sat som hand i hanske ved eit høve som dette.
H. M. Dronning Sonja takka for æresprisen gjennom ein personleg tale, og understreka at ho er djupt rørt og gjerne vil dele æresprisen med folket. Ho understreka at Norsk Kulturarv er i fremste rekke i eit viktig arbeid for kulturvernet, og ønskte organisasjonen lykke til med vidare arbeid. Dronninga besøkte den restaurerte prestegardshagen også i fjor, og uttrykte takksemd og beundring overfor dugnadsinnsatsen som er lagd ned her, med Unn Bostad i spissen. Donning Sonja har også lagt merke til at Norsk Kulturarv har vist interesse for historiske hagar, og uttrykte glede over dette. Ho kom også inn på restaureringsarbeidet på Slottet, og kunne fortelja at det hadde vore både givande og frustrerande. Dronninga fornekta seg heller ikkje når det gjeld kjærleiken til naturen: – Når jeg ser naturen rundt meg her i kveld, får jeg lyst til å ta støvler på og gå…
Talen til Kirsti Kolle Grøndahl ved overrekkinga av Norsk Kulturarvs ærespris til H. M. Dronning Sonja:
«I Norsk Kulturarv er vi godt fornøyd med at og beæret over at Dronningen ville ta imot Norsk Kulturarvs ærespris. Dette er niende gang æresprisen blir utdelt – og jeg kan forsikre Dronningen om at hun er kommet i godt selskap.
Begrunnelsen for å gi Dronningen årets ærespris lyder: «Æresprisen er tildelt Dronning Sonja for stor innsats, engasjement og viktig arbeid for kulturarven, kulturlandskapet og naturen gjennom mange år. Stiftelsen Norsk Kulturarv vil særleg nemne engasjementet for Storfjordens Venner og boka «Klangbunn» med flotte bilde og profilering av natur, kulturlandskap og kulturminne. Dronninga har også vist skaparevne gjennom utstillingar av eigen kunst. Norsk Kulturarv ønskjer også å framheve Dronninga sitt engasjement i det samvetsfulle arbeidet med å restaurere Slottet i Oslo og andre av dei kongelege eigedomane.»
I forordet til «Klangbunn» – Dronningens personlige beretning i ord og bilder fra Storfjordens indre forgreininger – skriver Hans-Jakob Brun blant annet: «Etter at Dronningen første gang besøkte området i 1980, har hun år om annet søkt tilbake til fjordene og fjellet på stadig nye turer, i stadig nye ruter: Ingen strabaser har vært for store, ingen steder for utilgjengelige. Hun har klatret i urer, balansert over egger, rastet på fjellhyller og overnattet i koier – stupbratte juv og drivende skodde er en særegen attraksjon, og slett ikke skremsler og hindringer. Og i all slags vær, stilt overfor all slags motiver og situasjoner, har Dronningen fotografert…». Praktverket forteller om en dronning som med særegen grundighet, kjærlighet til naturen og respekt for sine omgivelser vil formidle opplevelsen av det storslåtte møtet mellom menneske og natur.
I 2010 ble Storfjordens Venner tildelt Norsk Kulturarvs ærespris. For oss i Norsk Kulturarv er det naturlig å understreke sammenhengen mellom denne prisen og årets ærespris til Dronningen. Vi vet at Dronningen brenner sterkt for at kulturlandskapet skal tas vare på, og at folk må få bo der de føler at de hører til. I avslutningen av «Klangbunn» kommer dette til uttrykk når Dronningen skriver: «Jeg vil berømme Storfjordens Venner. Diss ildsjelene har evnet å gjenskape og bevare unike kulturminner for ettertiden. Det finnes nok av bevaringsverdige gårder som ligger og venter på å bli tatt vare på langs fjorden. Mitt håp er at den yngre garde vil videreføre dette viktige arbeidet. Viktig for regionen og viktig for landet!
Som dere alle vet, er det ikke bare Storfjordområdet som har hatt besøk av Dronningen. Jeg tror det knapt er noe område i landet vårt som Dronningen – på en eller annen måte – ikke har lagt sin elsk på. Det er naturlig å se Dronningens pasjon for naturopplevelser som en parallell til hennes pasjon for gamle tradisjoner og «opprinnelighet» på den ene siden og sin samtidskunst på den andre.
Etter årtiers manglende vedlikehold ble det på 1990-tallet klart at Slottet led av alvorlig vanskjøtsel. Det ble beskrevet som en brannbombe og uegnet som bolig. På denne arbeidsplassen for over hundre ansatte ble arbeidsmiljøloven både tøyd og brutt. Derfor ble et av de mest omfattende restaureringsarbeid i Norge påbegynt. I flere år befant en liten hær av håndverkere seg – bak den velkjente slottsfasaden. De reparerte, restaurerte, moderniserte og bygde nytt. Ikke bare skulle Slottet gjenreises som representasjonsbolig for Norges statsoverhode. Slottet skulle også være en god arbeidsplass for alle som arbeidet der. Og ikke minst – Slottet skulle være en bolig der vårt kongepar kunne leve privat – og til hverdags.
Midt oppi dette restaureringsarbeidet sto Dronningen. Hun hadde et sterkt og kunnskapsbasert engasjement for bygningen og for de kulturskattene som fantes der. Og – hun sto med rak rygg til tross for at kritikken, språkbruken, synsingen og småligheten fra presse og politikere gikk langt ut over høvelighetens grenser.
I denne tiden gjorde Dronning Sonja seg kjent i hver krink og krok på Slottet. Slik beskriver slottsforvalter Tomas Willoch hvordan han og Dronningen kom på sporet av den gamle armaturen i Store spisesal: «Vi delvis krøp innover et lavt mellomloft over Store festsal, som viste seg å ha blitt brukt til både lager og som skraphaug. Etter å ha kravlet forbi gamle kjøleskap og sykler, fikk vi øye på noe vi først ikke kunne skjønne hva var, før det gikk opp for oss at det var skjeletter til lysekroner. Innerst inne på loftet fant vi sannelig prismer også. Vi gravde dessuten frem to praktfulle lampetter, som nå er med på å pryde Lille festsal». Og ja – vi kan se Dronningen for oss – krypende på lavloftet!
Biografien «Dronningen» kom ut i 2012. Der har forfatteren Ingar Sletten Kolloen beskrevet mange episoder som bekrefter Dronningens iver etter å føre Slottet tilbake til sin opprinnelse. Skattejakten foregikk naturligvis på Slottet, men dersom jaktprosjektet førte ut av «huset» eller til et annet land, viste hun stor evne til gjennomføring. Jeg tror vi kan takke Dronningen for at mange utøvere av små og verneverdige yrkesfag fikk delta i oppussingsprosjektet.
I mars 1999 ble den fineste suiten i slottets gjestefløy innviet av president Nelson Mandela. At vertinnen følte seg trygg på at sengene var gode, avslører hun i biografien: «Før vi tok i bruk de nye gjesterommene på Slottet, sov jeg meg gjennom en natt i hver eneste seng. Jeg måtte jo forsikre meg om at alt var som det skulle.» Historien vil ha det til at Dronningen ikke fikk med seg Kongen på denne delen av kvalitetssikringen…
Deretter fulgte renoveringen av de andre kongelige eiendommene.
I sin tale til Stortinget høsten 2001 avslørte Kongen at han og Dronningen ville åpne nasjonalarven – de kongelige bygningene og kulturskattene innenfor veggene – for publikum. Omvisningene skulle først og fremst handle om kulturformidling. I dette årtusen har Slottet, og etter hvert også de andre kongelige eiendommer, vært sommeråpne for publikum. Besøkstallene forteller om stor popularitet. At Dronningen, helt fra barnsben av, har vært opptatt av samtidskunst, ble vi kjent med da hun forlovet seg med kronprins Harald. Men at hun selv etter hvert perfeksjonerte seg i de edle kunster, er noe vi langt senere er blitt oppmerksom på.
Åpenhet» gjelder – også for Dronningen. Dyktig, modig og frimodig har hun stilt sitt kunstprosjekt til offentlig skue. Hun har høstet ros og ris – det skal ikke være lett for en dronning å bevege seg utenfor forventningssonen! I år har hun utstilling både i Baroniet Rosendal og i Galleri Jennestad i Vesterålen. Det mange som dermed får en del av Dronningens pasjon for samtidskunst.
Gode Dronning Sonja – og tillat meg å være litt uformell: Takk for at du er den du er – for folket og naturen, for kulturlandskapet, kulturarven, tradisjonshåndverket og for kunsten. Jeg vil på vegne av Norsk Kulturarv overrekke Dronningen æresbeviset og en gave utført av treskjærerlærling Jon Anders Fløistad fra Treskjerarverkstaden på Hjerleid i Dovre.»