Tatere. Romanifolk. Reisende. På Glomdalsmuseet viser de fram historien til denne folkegruppen i Norge, slik de levde før i tiden, da de reiste omkring med hest og vogn, sykkel, båt, bil og campingvogn. Når vi går inn i den store utstillingshallen kommer vi først til hjertet i utstillingen. Det som best viser det karakteristiske med taternes liv før i tiden. Reisen. På leirplassen er det slått opp et pyramidetelt, og utenfor teltet står primusen med en kaffekjel . Det er dekket opp for en hyggelig stund med en kaffetår, med kopper og asjetter på en duk. Bordet er en liten koffert. Bak teltet henger noen klær til tørk på en snor mellom to bjørketrær. Ved siden av teltet står reisekista, elle kaffekista som den også ble kalt. Den brukte de til å ta med seg tørrmat, kaffe, kaffekvern og sukker. En skinnskreppe ligger inntil teltduken, og den brukte de til å frakte sengetøyet. Fra sted til sted Slik reiste taterne fra sted til sted, spesielt om sommeren. Først med hest og vogn. De brukte også sykkel med vogn. Senere bil og campingvogn. Taterne langs kysten brukte båt.
Glomdalsmuseets permanente utstilling, Latjo drom, om romanifolkets, taternes, kultur og historie ble åpnet av kronprins Haakon Magnus 25. april 2006, sier avdelingsdirektør Jan Hoff Jørgensen i Anno Glomdalsmuseet. Jørgensen har vært viktig for denne utstillingen, helt siden 1997 da han fikk en henvendelse om å få fram taternes kulturhistorie i museum-sammenheng. Inne på utstillingen er det satt opp en stor båt, som symbol på taternes liv langs kysten i Norge. Dette er en om lag 40 fots båt fra 1940-tallet. Båten har et rom og bra lagerplass. Taterne fartet langs hele kysten, mest på Sørlandet og Vestlandet. Tater, romanifolk, reisende, denne folkegruppen har en svært lang historie. – Vi kan ikke si med sikkerhet hvor denne folkegruppen kommer fra, men de som har forsket på dette, mener de utvandret fra India og Pakistan i år 900 etter Kristus. Vi regner også med at de kom til Norge tidlig på 1500-tallet, sier Jørgensen. I denne utstillingen er det mye spennende å lære om taternes liv tilbake til 1800-tallet. Romanifolket har sitt eget språk, romani. Romanifolket er tospråklig, norsk og romani, med norsk som førstespråk. Latjo drom betyr god reise.
Den gode reisen.
God reise, godt humør. Det gode humøret, det er noe taterne hadde med seg på sin reise. Håndverk og spådom Taterne var håndverkere og drev med handel. Bak teltet i utstillingen ligger det noen blikkplater som er et godt eksempel på det. Blikkplatene var billige å kjøpe og lette å ta med seg. De lagde takrenner og lignende for fastboende rundt omkring på sin vei. Taterne var også veldig gode til å lage kniver og mange andre ting. De reparerte klokker. De handlet med skrap og antikviteter, blant mye annet. Inne i campingvogna på museet står det en fin blomsterbukett i flere farger, laget av papir. Før i tiden var det mange taterkvinner som lagde slike papirblomster og solgte dem. Noen kvinner drev også med spådom i campingvogna. De spådde i hånda, i kort og i kaffegrut. Romanikvinnene var gode til å lytte, og mange kunne gi råd om både kjærlighet og penger. Mange kvinner helbredet sykdommer både hos mennesker og dyr, med urter og planter.
Store musikere
Musikken har alltid vært viktig for de reisende, for taterne, for romanifolket. Den desidert mest kjente av dem er Åge Aleksandersen. Elias Akselsen og Lasse Johansen er to andre kjente musikere. Tilbake til 1800-tallet var «Fant-Karl» en stor felespiller. Opp gjennom årene har tatermusikerne betydd mye for mange i Norge, overalt hvor de har spilt. Inne i museet er det satt opp benker hvor folk kan sitte og høre på forskjellige tatermusikere via hodetelefoner. Inne i museet kan publikum også sette seg ned for å høre på intervjuer med tatere fra lang, lang tid tilbake. Taterne var ikke rike på gods og gull. – «Rikdommen vår er barna», pleide taterne å si. I dag er fortsatt forholdet mellom foreldre og barn hos romanifolket nært og tett, og slektsbåndene er sterke. Barndommen var preget av at barna var en del av arbeidsfellesskapet. Oppdragelsen var kjærlig, men streng. Barna skulle vite sin plass, og det ble lagt stor vekt på lydighet og respekt overfor foreldre og andre voksne.
Den mørke historien
Taterne er blitt forferdelig behandlet av det norske storsamfunnet opp gjennom årene, på måter som man ikke skulle tro var mulig. – Historien til taterne er historien om nesten 500 års undertrykking. Fra 1800-tallet og fram til for få tiår siden, omfattet myndighetens politikk blant annet tvangssterilisering, tvangsplassering av barn i fosterhjem, samt innføring av lover som gjorde deres liv svært vanskelig. Over 1500 barn ble tatt fra sine foreldre. Mange av disse fikk aldri se sine nærmeste igjen og vokste opp uten å bli kjent med sin egen kultur, opplyser utstillingen.
Utstillingen «Latjo drom» er en liten del av oppreisning fra den norske staten til taterne. Alt i alt kostet den over 50 millioner kroner, med utbygging av museet, tingene som skulle stilles ut og arbeidet som ble utført i den forbindelse. – Utstillingen er et ønske fra staten om å sette et positivt fokus på de reisendes kultur, sier Jørgensen. – Hvilken betydning har utstillingen hatt siden åpningen i 2006? – Jeg mener utstillingen har hatt en veldig positiv betydning. Den er med på å skape større forståelse for taterne og fjerne fordommer. Den har bidratt til å endre holdninger mot romanifolket i en positiv retning. Når folk forstår hvordan en kultur fungerer, ser man at kulturen ikke er farlig, at den ikke utgjør noen trussel mot majoriteten. Det finnes ingen grunn til at fordommene mot taterne skal leve i dagens Norge, sier avdelingsdirektør Jørgensen i Anno Glomdalsmuseet. …
Vi er et stolt folkeslag
Vi er et stolt folkeslag, sier Linda Aleksandersen (62) som er leder i Landsorganisasjonen for Romanifolket (LOR).
Hun lever slik hennes foreldre og besteforeldre gjorde. Hun tar vare på det tradisjonelle levesettet, på romanispråket, på håndverket og romanikulturen.
Jeg har en leilighet i Kristiansand, men den bruker jeg lite. Jeg bor i campingvogn fra april til oktober. Om sommeren lager jeg forskjellige ting som jeg reiser rundt og selger om vinteren. Jeg reiser mye omkring i dalene på Sørlandet, slik jeg gjorde sammen med mine foreldre og besteforeldre da jeg var lita jente, sier hun.
Folk er blitt begeistret for dette tradisjonelle håndverket igjen.
Linda Aleksandersen lager lysestaker, visper og ting til å sette gryter på i såkalt tråarbeid. Det vil si at hun lager dette av forskjellige typer metalltråder som tinn, stål og kobber.
Hun lager også papirblomster.
– Papirblomster var noe av det første jeg lærte å lage av min mor, sier hun. Disse blomstene lager hun helst av krepp-papir. Har hun god tid, og skal lage de ekstra fine, blir blomstene fargerike og store, nærmest som en brudebukett.
Tollekniver lager hun også. Hun kjøper bladet av andre romanifolk og lager skaftet på knivene selv.
Alt jeg lager er ekte, tradisjonelt romanihåndverk.
Som om det ikke er nok. Hun tar vare på romanikulturen ved at hun reiser omkring for å samle inn, dokumentere, sanger og viser som romanifolket har sunget opp gjennom årene. Tradisjonsmusikk. Dette arbeidet får hun økonomisk støtte til å gjøre via Kulturrådet.
Linda Aleksandersen er aktiv i romanipolitikk, både nasjonalt, i en skandinavisk sammenheng og inn mot Europarådet.
Den viktigste saken å kjempe for nå, er å hjelpe de som har lidd mye, de som er blitt fratatt kulturen, språket, levesettet, de som er blitt adoptert uten underskrift fra foreldrene sine. Urettmessig adopsjon. Jeg brenner for rettferdighet.
Jeg arbeider mye med saker om erstatning, blant annet for urettmessig adopsjon. Selv om penger ikke leger store sår, hjelper det mye at de blir trodd, og at de blir vist medfølelse, sier hun.
Linda Aleksandersen vil ikke bruke benevnelsen tater på seg selv offentlig, fordi hun mener det er et skjellsord.
Jeg mener at vi ikke er et stakkarslig folkeslag. Vi er et stolt folkeslag. Som folkeslag fikk vi i år 1999 status som nasjonal minoritet. I år 2000 fikk vi unnskyldning fra den norske kirke for overgrep som er begått mot folkegruppen.
Vi er mange som ønsker å føre romanifolkets tradisjoner videre, slik jeg selv gjør, sier Linda Aleksandersen i Landsorganisasjonen for Romanifolket.