Sett i et historisk perspektiv har norsk landbruk representert en svært bærekraftig matproduksjon, med små enheter og lite bruk av innsatsfaktorer. Det norske gårdsbruket var uavhengig med lokal forsyning av mat som passet for stedet og egnen. Slik er det nødvendigvis ikke lengre og det er ikke gitt at vi skal komme tilbake dit på sammen måten, men i den kulturelle arven sitter fremdeles kunnskapen vi trenger. I 2020 er vår selvforsyningsgrad av mat mindre enn 44 %, enda lavere på fôr, og volumet er synkende.
Av Einar Risvik, Nofima og Norsk Smaksskule
Vi ser at kostrådene tilsier at vi skal spise mer av de tradisjonelle råvarene som grønnsaker, grove kornprodukter, bær og fisk, med andre ord ting vi har historie for å dyrke i Norge. I 2019 var det stor mangel på grønnsaker i Europa fordi det var problemer med leveransene fra landene som solgte til EU. I 2020 ser vi fokus på selvberging i hele verden og ingen kan forutse den nye geopolitiske virkeligheten etter pandemien. Da er det risikosport for Norge å øke vår avhengighet av import. Det kan være helt andre ting enn penger som avgjør hvem som får matleveranser. Nå mer enn noen gang ser vi også at tilliten til den norske matproduksjonen er på vei oppover og vi har geografiske forutsetninger til å lykkes med mye av det vi trenger. Vi må smi mens jernet er varmt. Vi må la vår kulturelle arv og kunnskap møte endrede behov og nye rammebetingelser. Tiden er nå.
Vi trenger et landbruk som i enda større grad blir bærekraftig og som produserer det markedet etterspør. Vår matkulturelle arv er en kunnskapsbase vi kan bruke som inspirasjon. Det ser vi når Bygdekvinnene setter bruk av bygg på agendaen i 2020. Bygg er norsk mattradisjon som nesten er gått i glemmeboken, men som godt kan oppgraderes til et moderne kosthold, og som samtidig er et viktig bidrag til folkehelsen. Kostfiber i bygg bidrar til sein energi, redusert blodkolesterol og styrking av immunsystemet. Fermentering som konserveringsteknikk har også lang tradisjon både i bakeindustrien, for fisk og grønsaker og som gir helseeffekt. Trendy er det også.
I Det Norske Måltid ser vi at norske råvarer og produkter ligger i verdensklasse, selv om anerkjennelsen i markedet ikke har nådd dit enda. Det koster litt mer å spise godt, men spørsmålet er om mat egentlig ikke nå har blitt for billig. Min påstand er at verdisettingen på mat i hele verden kommer til å få en renessanse i 2020/21, importert mat vil koste mye mer. Matsikkerhet blir like viktig som et godt helsevesen når krisen inntrer. Like viktig som et godt forsvar er en høy selvforsyningsgrad av mat. Spiser vi bedre gjør vi også alle de andre jobbene våre bedre.
I Norsk Smaksskule slåss vi for god mat i skoler og barnehager for at alle i Norge skal få en så god start på livet som mulig. Mat er ikke eneste faktor som er viktig, men det er en forutsetning for at de andre tiltakene skal lykkes, for uten mat og drikke duger heller ikke våre barn. I den norske kulturarven ligger en skattekiste begravet og den kan vi bruke til å oppnå mange andre ting samtidig: et bærekraftig landbruk, matsikkerhet for fremtiden og bedre helse i befolkningen.