Det starter før du blir født, sier vi i vår nye bok, som heter Kresne Barn. Egentlig er boka ikke kun om kresne barn, men mest om hva vi kan gjøre som kultur for å unngå at vi får for mange barn som er kresne.
Skrevet av Einar Risvik
I dag ser vi en vekst i foreldres bekymring når det gjelder mange barns restriktive matvalg. Aldri før har vi hatt tilgang på større variasjon. Likevel ser vi en klar tendens til at det er mange som begrenser valgene sine heller enn å spise mer variert. For noen barn blir det å være kresen en selvforsterkende mekanisme som, hvis den får utvikle seg langt nok, kan bli en hindring for et godt liv.
Vi skiller på to begrep som ofte brukes, å være kresen eller å ha neofobi. Neofobi betyr at man er redd for nye matvarer eller matvarer man ikke har vært eksponert mot før. Da har vi en mulighet til å påvirke helt fra før fødsel, for maten som mor spiser er også maten til barnet. Smaker og lukter går over til barnet og skaper en ubevist kjennskap før fødsel. Vi vet at mødre som spiser variert de siste 8 uker av svangerskapet får barn som, statistisk sett, også ønsker mer variasjon. Den samme effekten ser vi når barna skal gå fra morsmelk til annen mat, variasjon avler variasjon.
Kresen er et begrep vi bruker om barn som ikke ønsker å smake på mat som i mange tilfeller er godt kjent på forhånd. I de mest ekstreme tilfellene, som vi ofte finner hos barn med en form for autisme, kan valget av mat som blir akseptert være så smalt at det kan bety problemer for å kunne ha et normalt liv. I England har de utviklet en 10 trinns metode for å håndtere dette som starter med å akseptere å være i samme rom som matvaren. Deretter blir det sakte, men sikkert gitt mulighet til komme nærmere munnen, se på, ta på, lukte på, holde inntil huden og leppene. Dette er et behandlingsopplegg som kan ta måneder og år før en matvare blir akseptert. Ikke på noe tidspunkt blir det stilt krav om at barnet skal svelge maten, det er alltid lov å spytte ut. Trygghet er nøkkelen, og opplevelsen av egen kontroll. Dette er også fellesskapet med situasjonene som man møter med barn som er kresne, men på et mye lavere nivå. Trygghet og kontroll. Barn må vite at det er helt opp til dem selv å ta avgjørelsen om å spise. Som voksne kan vi legge til rette for at ønsket om å spise oppleves som noe positivt. Her er matkultur nøkkelordet.
Vi vet om en del ting som virker på noen barn. Når barna er under 3 år er det foreldrene som er de store forbildene, da er det hva som er på bordet hjemme som har størst betydning. Vi vet også at farge har større betydning enn vi før har trodd. Gule og røde farger er ofte mer positive for viljen til å prøve enn grønne farger eller mat som ikke har noe særlig farge. Det er oftere synet som bestemmer viljen til å prøve, mer enn hvordan maten er å ta på eller ha i munnen. At maten er gjort vakker, at det visuelt tiltrekkende betyr også en del. Det er i denne perioden barna setter begreper på maten, hva ting heter og hva det smaker.
Når barna nærmer seg 5 blir det ofte viktig å kunne skille på hva som er hva. Da blir ingrediensene ofte samlet i separate områder på tallerkenen, som ikke berører hverandre. Brød som inneholder hele kjerner eller partikler blir oftere avvist og dette handler om kontroll, å vite hva som er hva. Deltakelse i matlagingen og det å være med i hele prosessen fra frøet settes i jorda til det ligger som mat på tallerkenen har stor betydning for å redusere kresenhet i denne fasen. På landet er det flere barn som får denne muligheten, derfor ser vi flere kresne barn i byene enn på landet.
Forbildene skifter fra 5 og utover til å bli de andre barna i barnehagen eller skolen. Her ligger en mulighet for ikke alle barn velger den samme maten. Forbilder som liker andre ting og som viser entusiasme for denne maten vil påvirke sterkt. Vi vet at positive følelser fra forbilder har stor betydning for å tørre å prøve ny mat.
Helt fram til tenårene er det store muligheter å påvirke, men strategien endrer seg underveis. Når vi nærmer oss tenårene er utviklingen mest påvirket av de andre med samme alder. At ungdommer lager mat sammen, deler måltider med hverandre og spiser sammen på skolen er viktig for å øke viljen til å prøve noe nytt. Vi vet at på ungdomskolen er samtalen med de andre svært viktig for å finne en ny identitet som voksen person, da har mat en sentral rolle som sosialiseringsfaktor og som identitetsskaper. Jenter som velger å bli vegetarianere tar ofte dette valget i denne perioden.